Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Det første, faktisk. Jeg skrev nettopp eksamensoppgave om temaet, og all teori tilsier at lønn ikke er motiverende. Ihvertfall ikke som penger i seg selv, men muligens som den status høy lønn kan gi.

Dette vet jeg endel om gjennom det fagfeltet jeg har - og ja, lønn er ikke det som kommer ut først på lista over hva som er viktig.

Men - lønnen må ligge på et rimelig nivå likevel. Det er ikke slik for de fleste at de ønsker å jobbe seg ihjel for 200 000, hvis man egentlig innenfor den bransjen/med den utdanningen skulle hatt 300 000.

Jeg kan ta mitt eget eksempel i min nye jobb. Jeg får lønn i forhold til en ramme som statlig førstekonsulent, men gjør jobben til en stilling som ligger i en høyere lønnsramme. Jeg ble ansatt som førstekonsulent og i høst fikk lederen min videreført mitt engasjement som en fast stilling - men i førstekonsulentrammen. Lederen min har i løpet av to lønnsforhandlingsrunder klart å heve lønnen min tre lønnstrinn, og hun sier at hun til neste år vil prioritere å få meg over i en høyere lønnsramme.

Dette sier meg at lederen min setter stor pris på jobben min, men jeg hadde helt sikkert gjort en like bra jobb om jeg hadde fått tre lønnstrinn lavere også - for i denne jobben får jeg virkelig mange utfordringer og store muligheter for å lære nye ting i årene som kommer.

Hun kunne også ha ansatt meg i mitt engasjement som kun konsulent og videreført den lønnen inn i min faste stilling. Det hadde jeg nok syntes var litt urettferdig - så lenge jeg gjør en jobb som rådgiver/prosjektleder. Så da ville lønnen vært såpass mye lavere at jeg hadde vært litt irritert over det. Men - jeg ville nok jobbet like godt ihvertfall et år framover og sett om lønnen ble mer rettferdig.