[Polyanna]

Jeg er som Kasia og Kif: For meg er et foster et liv. Jeg vet ikke helt fra NÅR (befruktning? Når hjertet slår? Når det kan bevege seg?), men i hvert fall før uke 12. For meg er abortspørsmålet veldig vanskelig. Jeg kunne ikke gjort det selv. Samtidig ser jeg at det er umulig å komme til en universell konklusjon om når livet begynner, eller i hvert fall at det begynner før uke 12. (Jeg kan godt argumentere for at livsverdet i ALLE fall begynner en gang uti svangerskapet når fosteret får en bevissthet, kjenner smerte, osv.)

Jeg har ingen argumenter for at jeg føler som jeg gjør angående abort før uke 12. Og det blir umulig å dytte min ikke-rasjonelt-baserte formening om hva som er liv på noen andre, som mener at et foster før uke 12 IKKE har livets rett uten mors samtykke. At en kvinne skal bære frem et barn hun virkelig ikke ønsker seg. Konsekvensene av en sånn lov er for uhyrlige. De også, kan man vel kanskje si.

Denne diskusjonen går veldig i baklås når det Skremmern (og flere) EGENTLIG er imot er selvbestemt abort. Ikke at et er mor vs. far som bestemmer. Men jeg forstår at det er der man ender opp, når man faktisk mener at abort er "barnedrap". Da blir det på en måte ENDA verre at man ikke bare dreper et barn, men dreper et barn som er sterkt ønsket av en av foreldrene. Jeg ser det.