[Fruktflua]

Det er grusomt, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært å være der når det skjedde.
Jeg tok det virkelig innover meg i dagene, ukene og månedene etter tsunamien. Det ble liksom så nært når så mange landsmenn også ble ofre for katastrofen - merkelig nok fikk det en annen dimensjon på grunn av det. Foreldre som mistet barna sine, og som heller aldri har funnet igjen etterlevningene av de, familier som ble splittet og ødelagt på den verst tenkelige måten.....

Jeg har sett reportasjer og filmer fra tsunamikatastrofen og det er så sterkt at det er veldig vanskelig å se på. Men man kan ikke bare zappe vekk det man ikke tåler å se heller - det blir for feigt, så jeg synes du er tøff som har lest boken, og jeg forstår så inderlig vel at du blir veldig påvirket.