[Elias]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Tja - hvordan vet du nødvendigvis at det er skrøner og skryt de skriver i disse brevene? Hadde vi hatt et slikt liv som blir beskrevet her, tror jeg fordundre meg at jeg hadde vært så stolt av meg selv at jeg hadde fortalt det til Gud og Hermann.
Men er denne beskrivelsen nødvendigvis oppskriften på et lykkelig idealliv?

Jeg er likevel enig med deg i en ting. Skal man sende julekort eller julebrev, så hvorfor i all verden skrøne og overdrive? Når jeg hører fra folk, så liker jeg å høre hvordan de virkelig har det. Noen ganger kan det til og med være en fattig trøst å få høre at andre sliter litt med dette og hint, så føler man seg ikke så alene...

For som du sier, hører man bare om det vellykkede, kan man fort føle seg noe mislykket sjøl.

Men drit og dra i dem - du vet selv best hvordan dere har det, og dere gjør sikkert så godt dere bare kan.

Hehe....skjønner den. Hvis man hadde det sånn, så måtte jo hele verden få vite om det.
Klart alt dette skrytet kan være sant. Men noen har en egen evne til å få det til å høres ut som om hele tilværelsen er helt topp hele tiden. Men sånn er det jo ikke for noen.

Jeg blir egentlig helt matt av slikt, mest fordi at for meg og mine holder det med å fortelle hva vi og ungene gjør og hva vi liker å gjøre. Man trenger da ikke å opplyse om at man trimmer 8 dager i uka så lenge det er bare sju ukedager. Og ære være at dattera deres er best i ballett.
Men hvem er ikke best i ballett når man er ni år? Og det å klare sertifikatet med få kjøretimer indikerer jo slett ikke at man er noen god sjåfør.

Sånne julebrev er en uting, fordi det er med på å skape en slags prestasjonsangst.
Når livet kanskje dette året ikke har gått på skinner, kanskje noen i familien har slitt, og ting ikke ble som det skulle blitt, hvem tør vel å skrive om slikt etter å ha fått et glansbilde-brev som man vet er kanskje 50 prosent falskt?
Jo, forresten: Vi burde det !! Men gjør folk flest det? Nei.