[Elias]

Nyttårstid. Tid for ettertanke. Tid for oppsummering. Tid for mer eller mindre gode forsetter for det nye året.
Tid for å bestemme seg for å gjøre ting annerledes. Enda en gang.

Er det slik med deg, at du oppsummerer det gamle året, og tenker på alt du ikke gjorde eller kanskje ikke rakk å gjøre?
Eller på de tingene du gjorde feil? Eller kanskje på at du heller ikke dette året klarte å strekke til i forhold til de forventningene du hadde?
I så fall kan man bli deprimert av mindre.

Selv har jeg et verandarekkverk som står halvferdig malt, og en mur langs veien opp til huset som som har vært delvis sammenrast siden....eh....var det 2004? og heller ikke dette året fikk vi tid eller penger nok til å skifte baderomsinnredningen.
Og så var det dette med trim, da. Ikke en eneste sykkeltur, bare to fjellturer i sommer. Og dette året skulle minsten og jeg finne oss et sted ute i skogen og sette opp en lavvo og ha vårt eget sted.
Og var det ikke slik at vi to foreldrene skulle hatt oss en sårt tiltrengt kosetur til en storby en helg også? Ble det noe av det da? Nei.
Og hvorfor ble det ingen båttur sammen med gutta på jobben sist sommer? Vi hadde jo planlagt at det skulle bli mange.
Hvor ble det av, året? Det var jo akkurat begynt, og så var det slutt.
Og vi føler at vi fikk ingenting gjort.

Men hvorfor skal vi alltid måle i de store tingene? Hvorfor lærer vi aldri at det er de små tingene, de små viktige øyeblikkene som teller mest når man skal oppsummere?
Er det ikke egentlig en større begivenhet å være til stede da gutten mistet sin første tann enn å være på fisketur med arbeidskamerater?
Er det ikke viktigere å gå en rolig tur langs vannkanten med femåringen og kaste steiner enn å bestige tinder med en kamerat? Er ikke øyeblikket større og viktigere når en guttunge ser en stein ned på bunnen av vannet, og mener det er en stor fisk?

Slike ting er så mye, mye viktigere enn all verdens penger og materiell velstand. Vi har så lett for å måle verdien i livet med hva vi får på lønnslippen, og hva vi kan få råd til å skaffe oss eller kjøpe oss av opplevelser. Men noen ganger er vi faktisk midt inne i de aller viktigste opplevelsene uten å tenke over det.
Vi glemmer så lett at vi, ved å være nær i de små, viktige øyeblikkene, gjør det viktigste som finnes i livet.

I går kveld, da vi satt sammen og spiste nyttårsmiddagen, klarte jeg ikke å la være å tenke på en av nabofamiliene, som denne gangen måtte feire jul og nyttår uten familiefaren. Han døde i november, etter å ha vært syk i tre måneder. En aktiv, livsfrisk mann på rundt førti. En som fikk gjort ting i huset og i hagen. En som ble ferdig med å male rekkverket, og som sikkert fikk ordnet baderomsinnredningen. Og definitivt en som tok med seg ungene på turer. Om han var på kjærlighetsferie med kona husker jeg ikke, men det forundrer meg ikke.
Jeg husker han sa til meg engang, da vi møttes, og vi snakket om ting vi fikk gjort og ikke gjort, og jeg kommenterte at det ble for lite tid til det meste. Og da sa han noe slikt som at det beste er å få gjort ting etterhvert som de kommer. Men hvis det vi tenker på å gjøre blir bare stress og mas, da er det bedre å la være.
Det er viktigere å leve mens man har livet. Vi skal ikke tenke på alt vi IKKE fikk gjort, men heller på det vi fikk gjort.

Lite visste vi da at hans liv ikke skulle vare så veldig mye lenger.
Jeg lærte noe av naboen min, og jeg er ganske sikker på at han, i de siste månedene i sitt liv, ikke filosoferte over alt som ikke ble gjort. Han fokuserte heller på det viktige som er i å levet i øyeblikket. Ta vare på de stundene man har. De er det viktigste, og ser vi etter vil vi finne det magiske i selv de minste ting.

Jeg tror at hvis jeg skal ha noe nyttårsforsett i år så må det bli dette.
Tenk ikke på alt du ikke fikk gjort. Tenk på hva du fikk gjort, hva du fikk være og hva du ER. For noen som er glad i deg.

I dag tidlig våknet femåringen tidlig, selv om han la seg sent. Med halvåpne, trøtte øyne satt vi to gutta i sofaen og så på barne-TV. Og vi snakket om mange ting, slik vi har gjort mer av i det siste. Og etter frokosten koste vi oss med litt sjokolade. Da kom det et magisk øyeblikk da guttungen plutselig sier: "Jeg er glad i deg, Pappa".
Det øyeblikket vil jeg ta vare på.