[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

De smarteste ser at det er verdier i alle disse tingene. Å se det gode i det små, betyr ikke at man må ekskludere andre ting. Jeg får litt fnatt av denne nye jakten på de små og gode som har startet de siste årene. Visst er det fint å sette fokuset over på noe annet enn rent pengejag, men det blir fader meg statussymboler over dette her også. Nå er det status å ha mulighet til å tilbringe mest mulig tid med familien, det er status å spise økologisk og ren mat, kle seg i økologiske klær osv osv. Det som enkelte ser ut til å ikke tenke på er at det faktisk er dyrt å leve slik også. Mange må jobbe fjørti timer i døgnet for å ha råd til å fø ungene sine. De har ikke mulighet til å oppnå denne statusen, selv om det er slik at fokuset nå begynner å flyttes bort fra kjøpe-kjøpe-kjøpe. Det vil alltid være tapere og for meg så blir det feil å si at NÅ må vi se verdiene i ditt og datt. Det jeg syns er verdifullt er at folk kan se tilbake på tiden som har gått og si at "det var ikke perfekt, men det var så godt som jeg kunne klare".

Jeg skjønner veldig godt hva Elias prater om. Det å føle at man ikke strekker til er noe vi alle føler i perioder. Heldigvis kommer vi til veiskiller innimellom der vi kan ta valg. Men noen ganger har man ikke valg. Det som er viktig er hvilke tanker man velge å fokusere på. Der har man valg. Et eksempel er: Skal jeg fokusere på det jeg ikke får gjort eller det jeg får gjort? Dersom man hele tiden fokuserer på alt man ikke får gjort så kommer man i en vond karusell som påvirker samhandlingen med de man har rundt. Dersom man klarer å fokusere på hva man har klart tross alt så blir det langt bedre og man får det bedre med seg selv.

Jeg tror at både jeg og Elias, og andre, som har vært gjennom litt har lært litt om tankens kraft. For at jeg skulle klare å gå videre så måtte jeg legge litt i "ryggsekken" som jeg vet alltid vil være der, men samtidig vil jeg unngå at det skal bli meg helt og totalt. Jeg er ingen diagnose. Elias sin motgang er en del av han, men ikke han...... Man er så mye mer.....Likevel er det en del av ballasten og erfaringen man tar med seg. Man kan bruke det positivt og komme seg på beina igjen eller man kan grave seg enda lenger ned og syns synd på seg selv.....men det hjelper ingen, ikke minst en selv.

Jeg husker veldig tydelig når jeg lå med dødsangst. Jeg klarte ikke komme meg opp av senga. Hadde ikke sjans. Barna mine hadde sommerferie og jeg lå rett ut og prøvde å late som om det var sliten jeg var.... Etterhvert kjente jeg at jeg fikk litt, bittelitt ro i kroppen og klarte å fokusere litt på andre ting. Jeg klarte endelig å stå opp. Da jeg hadde kommet meg opp tenkte jeg: "Jeg har to valg. Enten ligger jeg nede og er vettskremt eller så fungerer jeg og vi alle har det bra". Jeg valgte det siste. Det var best, men enkelte dager så klarte jeg ikke det. Da måtte det bare bli sånn til jeg klarte å komme meg opp igjen.....

Man hører at mennesker har fått helt andre perspektiv i livet, og man skjønner ikke helt hva de mener. Jeg skjønner det nå, og på en måte er jeg glad for den erfaringen selvom jeg helst skulle sluppet.....