[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Vår foreldre/mødregenerasjon elsker martyriet sitt, det har gjort dem til dem de er. Å slite og slepe og klage og syte har konstuttert generasjoner av kvinner som ekte kvinner. Livet skal være slitsomt, alt skal være fælt, har man ikke noe å klage over, har man intet liv.

Jeg, derimot, nekter å væe martyr, og prioriterer glatt å betale noen for å vaske gulv og bad, slik at jeg har mer tid til å lage skikkelig mat, trene og hygge meg med familien.

Veldig enig. (Til tross for at jeg, som allerede nevnt, liker å vaske selv og akkurat når jeg vil.)

Du skulle hørt min 86 år gamle farmor på julaften! Hun satt og skrøt til min mor over den gode maten. Jeg innvendte at det jo godt kunne vært min far som hadde laget den, for alt hun visste. Jeg sa også at hos de fleste venneparene våre er det mannen som lager maten. Da svarte min farmor: Hva slags venninner er det du har? Sitter de bare på baken?

Det ble dødsstille rundt bordet, og til og med jeg, som ikke tar fem øre for å svare henne tilbake, mistet munn og mæle. Til slutt begynte noen å le. Det verste var vel at hun ikke engang skjønte at det var HUN som dreit seg ut.

Og det kom fra henne, som har vært yrkesaktiv hele sitt liv. Jeg er målløs. Mine foreldre mener at man ikke kan lære en gammel hund å gjø og at jeg bare må jatte med henne. Men jeg er nok ikke så diplomatisk anlagt som de fleste andre i min familie.