[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Koma, her.

Men jeg skal gladelig innrømme at jeg i mine barnløse dager, godt kunne tydelig vist min irritasjon over bråkete unger på cafe. Jeg syntes det var svært lite sjarmerende om ikke irriterende med unger som løper rundt, velter stoler, dunker til meg, plukker på ting etc. Kanskje ville jeg sagt noe eller gitt foreldrene ett ultrastygt blikk eller lignende. Men min toleransegrense har økt betraktelig siden jeg selv ble mor, og mange relaterte kameler er forlengst svelget. (Var vel ihvertfall ett punkt som het: "Når jeg får barn skal jeg aldri ta med meg barnet på cafe/restaurant hvis de ikke kan sitte rolig og oppføre seg")

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig.