[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg irriterer meg fortsatt over veldig urolige og bråkete barn. Dvs, jeg forstår godt at barna har lyst til å løpe rundt, men blir litt da foreldrene ikke bryr seg. Om mine ikke greier å oppføre seg som folk, da går vi heller enn å ødelegge for alle andre som vil kose seg.

Slik jeg leste HI var absolutt ikke hennes datter veldig urolig.

Enig i alt dette. Det var veldig ufint av denne bestemora å snakke til jenta, ut fra hvordan situasjonen er beskrevet her.

I langt mer ekstreme situasjoner har jeg flere ganger vært fristet til å si fra (til foreldrene), men det kjennes som et veldig drastisk skritt å ta, så jeg holder tann for tunge. Det forbauser meg hva folk lar ungene holder på med på restaurant - å løpe runde på runde i lokalet og hyle av sine lungers fulle kraft, for eksempel. På en flytur en gang opplevde jeg at en unge satt og sparka meg i ryggen absolutt hele reisen. Det var både ubehagelig og vanvittig irriterende. Jeg prøvde å snu meg og kikke bedende på foreldrene over seteryggen, men de tok ikke hintet, gitt.