Staffs uttalelser i helgen har blåst liv i debatten om ytringsfriheten i Norge. Reaksjonene har vært til dels svært kraftige; noen mener han bør straffeforfølges, andre at han bør fratas advokatbevilgningen og én har sågar oppfordret ham til å begå selvmord. Resten nøyer seg med å være harmdirrende forbannet. Jeg undres – har vi ikke rett til å ytre oss allikevel?

Debatten rundt ytringsfriheten dukker opp med ujevne mellomrom. Forrige gang var for noen måneder siden da Finn Jarle Sæle og hans kristenfundamentalistiske venner varslet boikott mot annonsører til Kristopher Schaus program "de syv dødssyndene" på TV2. Flere annonsører trakk seg, og mange ble forarget over at en liten interessegruppe kunne diktere hvilke ytringer som skulle tillates vist på TV. Ytringsfriheten hadde mange venner virket det som. Men hvor var alle ridderne da Staff satte uoffisiell norgesrekord i politisk ukorrekthet? Noe sier meg at ytringsfriheten ikke står så sterkt som vi ønsker å tro, og at alle som snakket varmt om ytringsfrihet da Kristopher Schau skulle fråtse, misunne osv egentlig bare var groupies som ble med på det politisk korrekte korstoget mot mørkemannen Sæle. For det er et paradoks at når ytringsfriheten er politisk ukorrekt, noe den som oftest er, samler den langt færre tilhengere enn når det er åpenbart at man befinner seg på "riktig" side.
Hvorfor er ytringsfriheten så viktig, hvis formålet bare er å såre og provosere - noe den ofte gjør? Vel, dette er medaljens bakside. En naturlig konsekvens av et prinsipp om at ytringen i seg selv er verdifull, ikke hvorvidt man liker den eller ei. Hvis ytringsfriheten ikke har et prinsipielt fundament dukker veldig fort problemstillingen om hvilke ytringer som skal tillates opp. I et slikt scenario er det åpenbart at Staff ville blitt kneblet, mens Schau ville fått sunget ut. I mellom disse ekstreme ytterlighetene finnes det et utall av ytringer hvor det ikke er like åpenbart om de skulle vært tillatt – f.eks. politiske ytringer. Er det et slik samfunn vi ønsker oss?

Som nevnt kan ytringer både såre og provosere. Vi har flere lover og paragrafer som er i opposisjon til ytringsfriheten, men det har vist seg at det bare er personvernet som kan hamle opp med ytringsfriheten. Vi kan ikke true eller komme med injurierende utsagn uten at det får konsekvenser. Men vi kan såre. Vi kan såre så voldsomt at en hel nasjon ønsker deg død og begravet. Men jeg er overbevist om at den svært religiøse bestemoren som satte kaffen i halsen over Kristopher Schaus harseleringer ble minst like såret som overgrepsofre ble over Staffs uttalelser. Bestemoren hadde ikke noe sikkerhetsnett som hindret Schau i å såre henne. Dette sikkerhetsnettet fortjener heller ikke å kneble Staff.