[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Ropte du? Beklager forsinkelsen...

Jeg vil like godt samtidig vise til innlegget fra HP:



Igjen - det forutsettes at man er et OFFER. Og at man har store TRAUMER. Og at disse må BEARBEIDES. Fortrinnsvis i gruppeterapi i årevis hos en dyktig psykiater. Man MÅ jo være MERKET? Ikke sant? Man kan jo ALDRI leve som NORMALT mer, etter noe sånt?

Når et overgrep blir kjent i et lokalsamfunn så er det AKKURAT DETTE som skjer. Mengden snakker OM vedkommende. Stakkar. Et offer. Så grusomt. Jo, han eller hun smiler og ler, og var til og med på kino sist uke. Men... vi vet jo alle at dette bare er en maske, og det gjør bare problemene større. Ikke sant? Nei, dette mennesket er så skadet, på livstid, og må behandles som et kasus. Vi må ta på den myke stemmen, ikke sant? Ikke berøre, for det kan jo minne om overgreperen, så derfor vil vi ikke klappe på skulderen eller gi en bursdagsklem.

Og dette mener jeg skaper et dobbelt problem for den som har vært utsatt for overgrep. For på den ene siden ligger overgrepene der og må bearbeides på et vis, men på den andre siden ligger også samfunnets forventninger om HVORDAN det skal bearbeides.

Når folk går igjennom en skilsmisse er det åpenbart at de reagerer ulikt. Det samme gjelder ved dødsfall i familien. Så hvorfor tror man at folk blir identiske av å være utsatt for overgrep?

Sevsagt har mange som jobber med dette, "erfaring" med dette, og sier ofte at: " Du, dette jobber jeg med, dette KAN jeg!"
"Problemet" er kanskje at de ikke får møte dem som aldri trengte dem?