[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

.

Jeg må innrømme at time-out var en kanel som var usedvanlig vond å svelge, men ned gikk den, gitt .

Med eldstemann har aldri time-out vært noe tema, og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider har tenkt at de av vennene våre som brukte det var alt annet enn pedagogiske og at det neppe kunne være særlig bra eller effektivt.

Så fikk vi minstemann...

Vi begynte jo med samme metode som med eldstemann. Det fungerte jo flottings førstegangen . Så ikke andre gang . Vi har virkelig forsøkt å være pedagogiske med minstemann, men han blir rett og slett så sint at han blokker ut alt (og gjett om jeg har et par venninner som ler ekstra godt av det ). Så da er det rett og slett bare en ting som nytter, og det er å fjerne ham fra situasjonen.

Og vet du hva? Etter måneder (ja, vi forsøkte andre metoder en god stund) med alle mulige pedagogiske metoder for å få vårt Olme Beist til å roe seg når han får trassanfallene har vi etter bare noen uker med god, gammeldags time-out opplevd at for det første så har vi kanskje bare et måltid i uka der han klikker i vinkel, i motsetning til før, der han kanskje hadde to-tre per måltid. Og i to av tre tilfeller så holder det at jeg spør om han vil opp og tenke seg litt om, for å roe ham.

Jeg synes faktisk ikke at det er så ille at vi avviser ham når han oppfører seg ille, så lenge vi forteller ham i forkant hva som kommer til å skje om han ikke oppfører seg, og så lenge vi snakker om HVORFOR ting skjedde i etterkant.

Som sagt, vi har forsøkt de fleste av de pedagogiske mer riktig måtene å takle trasset hans på, uten effekt. Nå lærer han at uakseptabel oppførsel får konsekvenser. Det synes jeg faktisk er en viktig lærdom i livet.

Ut over det er jeg helt enige i at vi som foreldre bør gå i oss selv med jevne mellomrom og tenke på hvordan vi behandler ungene våre. Jeg er langt fra perfekt. Men jeg har i alle fall lært meg å si unnskyld.

Akkurat nå har meg og eldstemann en diskusjon gående. Hun mener at jeg svarer henne surt, jeg mener at jeg gjør det fordi hun alltid sutrer sånn. Hun mener at hun sutrer fordi jeg svarer surt. Ikke helt godt å vite hva som kom først av høna og egget, JJ ville sikkert mene at det er meg som var sur først, men jeg heller mot å påstå at det er min pre-pre-pubertale protestalderunge som begynte . Men vi har nå blitt enige om å skjerpe oss begge to, så får vi se .

Det var forresten interessant å lese quoten til Him.