[Harriet Vane]

Ja, det har jeg. Mange ganger.

Som servitør og bartender: Mange mannlige gjester mener visst at de kan erstatte tips med å klapse en på baken, ta innunder skjørtet når man bøyer seg for å skifte askebeger, ta en på puppene, spørre om kyss, ta hånden din og kysse på den, og i det hele tatt invadere ens personlige sone og ta for seg. Er man i servicebransjen, lizzom....?

Som student:Forfulgt av sprengkåt professor en hel sommer, fordi han rett og slett ble yr av at en jente var inetressert i hans fagfelt.

Som studentpolitiker: Kalt søte lille venn, overkjørt på møter hvor jeg har vært godt forberedt og visst hva jeg snakket om. Puppene mine er blitt gjenstand for mer blikkontakt enn øynene mine, blitt invitert på helt formålsløse kaffemøter av eldre menn eller journalister.

Som studenthusleder: det ble stort sett alltid antatt at jeg som jente ikke ante noe om budsjetter, rock, øl eller kunne lede. Å få respekt i bransjen og på huset var litt av en jobb. Men derimot kunne føre referater (sekretær, vettu, det er en jenteting), lage kaffe og sørge for god stemning, det var noe folk mente jeg burde. Ledelse er i manges øyne en mannlig ting, der man skal brøle, være autoritær og sjefete. Jeg ser noen damer som forsøker seg på denne øvelsen, altså brøling og sjefing, det er vldig ulekkert uansett hvem som gjør det på denne måten.

I organisasjonslivet: ofte nedvurdert av voksne menn, eller redusert til sexobjekt som kan flørtes med, dermed ufarliggjøres. Hvis man kommer med krav fremstilles kravene som urimelige, slik at en sitter og er flau og føler seg kravstor og vanskelig.

Jeg vet at jeg har måttet være dobbelt så god som dem jeg har blitt innstilt foran, og jeg er flere ganger blitt forbigått av folk som er dårligere enn meg, fordi de ikke har barn eller antas å få flere barn eller lignende.

Men det blir bedre og bedre, merker jeg. Og det er fordi jeg har greid å sette dette i system, gjennomskuer det og er i stand til å ikke ta det på meg.