[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Nå har ikke jeg noe i mot bursdager, men å trekke det frem som en del av Det Norske Samfunnet (fanfare) er vel litt i overkant. Og så skal jeg være flink pike og ikke uttale meg om hvor forferdelig synd det er på alle små Jehovas Vitner som ikke får gå i bursda'. Ikke skal jeg si noe om de voksne som "synes veldig synd på de" heller, og slett ingenting om hvem som kanskje gjør de situasjonene vanskelige for de stakkars, stakkars små.

Det var da voldsomt så uenige vi var i dag da . Dette handler ikke om "bursdager", det handler om å være den eneste som ikke får delta på noe, og som dermed ramler ut av et felleskap de gjerne vil være med i. Enten det er bursdager, håndball, dra hjem til andre på besøk osv, osv.

Og det er ikke noe voksne som synes veldig synd på unger som ikke får delta påfører disse ungene, hva nå enn de ikke får være med på, det handler om ungenes egen opplevelse av å ikke få delta. I alle fall var det det jeg snakket om når jeg dro fram venninnen min. Det er ikke minner jeg har som voksen, men minner fra da jeg var 10 år. Unger er helt i stand til å føle seg utenfor uten at det er voksne som er innblandet. Det erfarer jeg selv de gangene det av en eller annen grunn ikke passer at datteren min går i bursdag.

Men for alt i verden, jeg mener heller ikke at bursdager representerer det norske samfunnet.