[banana]

For å ta vekk eventuell tvil: jeg elsker ungene mine. De er fine personer, og jeg ville jo selv ha barn. Men jeg elsker ikke fenomenet barn. Jeg synes barn er slitsomme. Jeg drømmer om egentid, tid til å lese en bok, sove når jeg vil, slippe å slite med motvillige små mennesker som alltid skal noe annet enn det man må akkurat da. 5-åring som ikke hører før femte gangen man sier noe (utenom hvis man spør om han vil ha is). Vesla som er så følsom på rutiner, og som nekter å spise kvelds hvis hun er 2% over trøtthetsgrensa, og deretter våkner sulten på natta eller halv seks neste morgen. Unger som klager på alt mulig. De er sultne, og når maten kommer på bordet liker de det ikke. Synes at jeg bruker for lang tid når jeg prøver å samle pikk og pakk for å komme avgårde et sted, og samtidig som selv bruker ørten minutter på å ta på seg sko.

Ettermiddagen i dag: Kom hjem i rimelig tid, 16:15, med begge ungene. Begge begynner umiddelbart å klage når de kommer inn, poden kan jo uttrykke seg og sier han er sulten (og jeg ser han er trøtt). Vesla sier ikke noe, men er tyedelig utilfreds med det meste. Det er umulig for meg å begynne på middagen før jeg har to hender - mannens - til i huset. Det tar nesten en time før han er hjemme. I mellomtiden har jeg gitt ungene bananer og brødskiver. Vesla trenger mamma, hele tiden. Jeg får knapt hendene fri til å gi poden mat. Når mannen kommer går vesla med han på badet, og deretter kommer hun ut med en spray-solkrem som hun har fått korken av. Jeg tar den fra henne og prøver å gi henne noe annet, til ingen nytte. Hun går fullstendig i vranglås. Poden begynner å hyle fordi han får vondt i ørene av vesla som hyler. Dessuten er han (mer) sulten. Med gråt og tenners gnissel og godt samarbeid klarer jeg og mannen å få middagen på bordet. Poden spiser to biter og er ikke sulten mer. Han vil ha bare pasta, og er påvei for å hente ketchup når vi setter foten ned og sier at maten står på bordet, du liker både kylling og brokkoli. Poden er sur. Vesla tester hvordan det ser ut når oppskåret pasta faller fra tripp-trapp-høyde ned på gulvet, samt hvor fort det er mulig å flytte en fullastet skje fra tallerkenen til munnen. Søl. Poden vil gå fra bordet, vesla tester smekke av-og-på samt reise seg opp og sette seg ned i tripptrapp. Jeg tar henne ut og tar vekk maten, det får være enten eller. Enten sitte og spise, eller ut av stolen og leke. Vesla går i vranglås igjen. Middagen er ferdig (vi også). Vesla henger på meg resten av kvelden, trenger mamma veldig. Jeg er sliten. Jeg er mye mer sliten av to timer med ungene enn 6-7 timer på jobben. Gleder meg til å få lagt dem. Kveldsmat er på mange måter en gjentagelse av middagen, bare at det ikke er mye forberedelser før de kan spise. Vesla spiser ingenting, dette ser ut til å bli en natt med gråt men vi kan jo ikke tvinge i henne mat. Nå sover ungene. Nå gjenstår det bare å vaske badet, gjøre ting klart til i morgen, dusje, rydde litt i huset, vaske et par maskiner med klær, rydde kjøkkenet. Sliten. Orker ikke begynne på noe.

Er det dette som er meningen med det hele? Dag etter dag. Og ikke si at jeg hadde hatt det bedre om jeg sluttet å jobbe. Jobben er min eneste frihet i hverdagen. Jeg hadde seriøst klikket med unger på fulltid. Jeg blir så ufattelig sliten i hodet av dem. Selv om de er rolige og greie unger objektivt sett. Jeg er bare ikke skapt for å ha unger rundt meg hele tiden. Jeg vil ha barn, men jeg vil også være uavhengig. Det går jo ikke.

Finner dere mening i sånne dager som dette, som det er altfor mange av? Hva er det som gir livet med barn mening, er det bare de små øyeblikkene når man ser på verdens vakreste små som sover, når man får klumpen i halsen og angrer på alt man ikke klarte den dagen?