[Milfrid]

Herlig å lese! og

Kjenner meg så godt igjen!

Her i huset hadde vi i dag en stk akkurat passe syk 8-åring. Dvs at hun er syk nok til å måtte være hjemme, men frisk nok til å klage og være gretten . Sov to timer midt på dagen, som resultat får hun ikke sove nå i kveld. Noe hun har vært ute åtte ganger for å fortelle meg på den lille timen siden hun ble lagt (tidlig siden hun klaget over at hun hadde såååå vondt over alt...). De syv første gangene hun klager over at hun er syk og ikke får sove får hun rolig beskjed om at det var synd og trist, men at hun i alle fall ikke får sove når hun ikke ligger i sengen. Av en tålmodig mamma med sympati i stemmen.

Åttende gangen sprekker den rolige, sympatiske mammaen og sier (bjeffer?) noe i retning av: nå ser du å komme deg i seng i en fart og jeg vil ikke se mer til deg, bortsett fra om du må på do!

Hvorpå en stk åtteåring begynner å vrælskrike og hulke "hvorfor blir du så sint for INGENTING?

Så må mamma ta fram den rolige tonen igjen og spørre om hun har glemt at jeg var heeelt rolig de syv første gangene jeg ba henne om å legge seg? "Jammen mamma, jeg får ikke sove!". Og jeg sier rolig (har lyst til å skrike det...) "Jammen lille venn, det er jo ikke rart at du ikke får sove når du ikke ligger i sengen" .

Det sank tydeligvis, for nå har jeg ikke sett henne på opp til flere minutt.

Unger er søte, men noen ganger er det slik at jeg seriøst lurer på om jeg var riktig vel navla når vi fikk dem . Men i neste øyeblikk så kan jeg ikke tenke meg et minutt uten dem .

Men ja, jeg er fryktelig glad for at de ikke skal være 2 og 8 år resten av livet .