[Pebbles]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt, banana.

Men jeg tror faktisk det blir en helt annen situasjon i heimen når barna ikke lenger er i førskolealder. Man må stille opp på mange andre måter - men bare det at man faktisk kan sette seg ned å lese avisa mens barna er istand til å smøre en brødskive selv, lese for seg selv eller gjøre noe de har lyst til på egenhånd gir noen pusterom tilbake i tilværelsen.

Jeg har lært "the hard way" at det er helt nødvendig å sette av tid til å være alene.
En dag i uka slutter jeg tidlig - da drar jeg rett hjem, også henter mannen barna i bhagen på ettermiddagen. Da har jeg tre hele timer for meg selv, og jeg elsker det. (Og jeg benytter aldeles ikke denne tiden på å få huset i orden!)
Ellers har vi en gjensidig avtale om å gi beskjed når alenetid er nødvendig. Som regel er mitt behov størst. Da kan det være at jeg går opp på soverommet og leser i en time eller to, eller at mannen tar med seg guttene ut et par timer - eller en hel dag, om de reiser til besteforeldre.

Jeg har også tvunget meg selv til å ble bevisst på å kose meg i en hektisk hverdag. Jeg blir dårlig av tanken på å kaste bort disse årene på å være sliten, sur og misfornøyd - for så å gråte over mangelen på nærhet, koser og klemmer når guttene blir større.
Jeg føler at det er lettere å virkelig kose seg med småtassene når man sørger for å fylle på egne behov med jevne mellomrom.
Så i tillegg til innlagte lesepauser på "rommet mitt" og slikt, er jeg også blitt flinkere til å legge inn kafekvelder med venninner på kveldstid.
Jeg vurderer også å ha en fridag bare for meg selv en gang i uka neste år.