[Billa]

Dette var et lett gjenkjennelig innlegg. Jeg tror i mange tilfelle at hverdagen bare ER sånn med små barn. Jeg har hvertfall aldri opplevd NOEN småbarnsforeldre som bare opplever at alt går på skinner...

Det er perioder med det ene og perioder med det andre. Klenging, trassing, "liker ikke", "vil ha", krangling osv... Klart man kan elimenere vekk de klareste konfliktsituasjonene og sånn, men tøft er det i allefall.

Den der klasutrofobiske følelsen av å konstant være sentrum for de små er slitsom. Tror mammaer opplever det mye sterkere enn pappaer. Pappa kan sitte 2 meter unna med avisen i hendene, men det er rundt MINE matlagende bein ungene henger. Pappa kan sitte ved frokostbordet og spise sin vanlig, sterkt rutinepregede frokost i ro og fred, mens jeg kommuniserer med 2 små gjennom dusjdøra i flere minutter, eller står og lager kakao til Storesøsters skoletur med en 14 kilos Lillebror på hofta (for å roe ned...). Jeg er klatrestativ og "tjukkas" mens jeg forsøker å få den lille alene-stunden på sofaen som far så generøst har foreslått.

For meg er det ikke anledning til å gå ned i stilling, men jeg har innvilget meg en fridag i uken til "me time". Det siste halve året har imidlertid denne dagen stort sett krasjet med sykt barn, og jeg merker at jeg snart trenger å puste.

Jeg velger å se på meg selv som helt, helt normal. Ikke ufølsom og ikke superkvinne. Jeg har begrensninger i hva jeg makter, men jeg gir alltid 100%.