[Dronningen]

Svigerfar kjenner jeg knapt. Har møtt han 5 gang på 12 år. Han og svigermor skilte lag da mannen var et par år, og det var ikke så enkelt for han å følge opp alt over lang distanse. Vi blir jo fremmed for han og for langt borte. Barna vet jo hvem han er på bilder, men kjenner han jo ikke. Eneste "kontakt" jeg har hatt, var da han glemte storesøsters bursdag i januar et år, men ringte og spurte hva lillebror ønsket seg i mai. Da sendte jeg en sms og sa at jeg antok det var en glipp i januar, som ville være utbedret i mai. For forskjellsbehandling er vanskelig å forklare. Og jammen ordnet det seg ikke. Da var jeg provosert og lei meg. Spesielt fordi de hadde hausa det så opp da vi var der, at "tenk at vi hadde fått en gutt".

Svigermor forsøker så godt hun kan. Hjelper oss mye når hun er er (2-3 ganger i året). Men hun er mye syk til vanlig og opptatt av seg og egen helse, så det blir ikke like nær kontakt med henne som med min familie. Min familie bor jo også langt unna, men de (i alle fall mamma) ringer mer, og mamma besøker oss ofte. Mamma vet mer hva som foregår her, og gjør mange ting likt meg, slik at det er enkelt for henne å komme hit og "ta over" om vi skal noe.

Ellers har vi vel ikke grunnlag nok til å uttale oss så mye om hvordan folk er, fordi de er ikke i våre liv til daglig. Nå vi møtes rekker vi vel ikke å irritere oss så mye, eller vi lar det bare skure og gå litt, fordi det ofte bare er snakk om besøk i maks 1 uke. Ofte kortere tid. Det blir mer når vi er nordpå at vi merker "hvordan folk er". Når man skal bo hos andre. Da er det godt å komme hjem igjen etterpå.