[Esme]

Opprinnelig lagt inn av gullet, her.

Hvem skal bestemme når livet ikke er verdt å leve lenger?

Det er jo bare den som lever et liv som vet om dette livet er verdt å leve. Og alle ønsker jo å bestemme over sitt eget liv. Dette at man kan befinne seg i en situasjon hvor man ønsker sterkt å dø, enten på grunn av smerter eller andre ting og så ikke være i stand til å gjøre det selv, er vel alles mareritt. Tanken på miste selvråderetten er skremmende.

Likevel så er det en del vanskelige spørsmål synes jeg angående dette. Hva om en person kanskje ikke er helt tilregnelig, altså er deprimert og dødsønsket ikke er personens egentlige ønske, men en håpløshet som kommer av sykdom? Altså at selv om personen ikke ønsker det livet som h*n lever, men helst vil ha et annet liv, som kanskje samfunnet kan hjelpe til med å oppnå, men at det er mangelen på andre alternativ som gjør at døden blir det eneste?

Skal samfunnet stille opp med hjelp til de som ønsker å avslutte livet? Det finnes tilfeller hvor "alle" er enig om at det kan være et rimelig ønske å slutte å leve, f.eks ved totallammelse og sterke smerter. Men hva om det er en 20-åring som akkurat har blitt skadd, og som ikke har kommet seg psykisk etter skaden? Hvem vet om 20-åringen kan endre mening? Skal 20-åringers ønske respekteres? Eller skal det bare gjelde folk over en viss alder? Kan man skille på sånt så lenge man har en myndighetsalder?

Jeg har tenkt mye på denne problemstillingen og har vel landet ganske trygt på at å smertestille nok til at et menneske kanskje dør av en morfindose et kvarter før sykdommen hadde tatt livet av det har jeg ingen problemer med, men er imot aktiv dødshjelp. Men ofte er det gode diskusjoner på FP med kloke kvinner og menn som kan komme med argumenter som jeg ikke har tenkt på, så jeg kommer til å følge med på denne tråden.