[Harriet Vane]

Jeg er en av seks og har aldri følt meg hverken tilsidesatt eller lite oppfulgt. det er en myte at foreldre med mange barn enten lar ungene gå for lut og kaldt vann eller at de ofrer seg 24/7. Vi fikk hjelp til alt vi trengte hjelp til, det ble organisert car-pool i fht korps og kor, slik at foreldrene i bygda byttet på å kjøre, man ,åtte begrense antall aktiviteter inntil man kunne ta ansvar selv (men herlighet, skal små små unger egentlig ha 5 aktiviteter i uken?) og man fikk mer ansvar enn mange jevnaldrende.

Det med å ha mer ansvar, feks lage mat, vaske, vaske tøy, passe småsøken og andre ting har vært en udelt vesignelse i voksen alder. Søsknene mine og jeg er flinke. Dugandes selvhjulpne folk som klarer oss bra, som vet opp og ned på alt fra en stekepanne til en husholdningsøkonomi, fra sokkestopp til skifting av viftereim. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk ansvar og oppgaver.

Stordriftsfordelene med å være mange er også flere. Og hos oss har det aldri vært problematisk å ta med sge noen hjem, for vi var så mange uansett, at noen fra eller til gjorde aldri noe. Prosentvis stigning fra 4 til 5 rundt bordet er større enn fra 11 til 12.

Jeg håper inderlig jeg kan få flere, jeg, det er bare kjekt. Og jeg er en grunnleggende lat karriereorientert dame som trenger mye søvn.