[Skilpadda]

Jeg vil bare skrive litt om noe annet jeg skrev i den omtalte tråden, noe jeg nylig hadde oppdaget og fått en skikkelig "aha"-opplevelse av.

Det er jo vanlig å snakke om å "trøstespise", og jeg trodde lenge selv at det var det jeg gjorde. At når livet var kjipt og gikk meg imot og jeg kjedet meg eller hadde kjærlighetssorg eller hjemlengsel, så stelte jeg litt ekstra pent med meg selv ved å gi meg sjokolade og ostepop og fyrstekake, og lot meg ligge på sofaen og sløve i stedet for å ta meg i nakken og hive meg ut for å gå en tur.

Men en dag jeg tenkte over hva som egentlig skjer i "down"-perioder, demret det for meg at dette er jo ikke noen snill måte å behandle seg selv på. Man ville vært en dårlig mor om man behandlet barnet sitt slik, og hadde man vært hundeeier, ville det jo vært utenkelig å nekte å gå tur med hunden, og å fore den med sjokolade og kaker!

Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å straffe meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg fortjener å være slank og sprek. Teit og håpløs som jeg er.

Det gjorde litt vondt å innse det. Men det var en skikkelig øyeåpner. Og det var denne plutselige selvinnsikten som lå under da jeg skrev innlegget som åpnet denne tråden.