[HP]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Når fettet kommer på, så mister man empatien med andre som har det fælt? Jeg er smellfeit og har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være grusomt å slite med kropp og selvbilde som undervektig. Og selv om jeg noen ganger synes det må være deilig å slippe å ha sånn fokus på mat så skjønner jeg at manglende interesse også er et problem. Men jeg drømmer ikke om å være undervektig, ei heller om å være normalvektig. Min trivselsvekt ligger over den vekta samfunnet synes er akseptabel, og det er den jeg jakter på nå.

Jeg kjenner at jeg er ganske forbanna over det du antyder her.

Det er lov å bli forbanna. Jeg skrev mange overvektige, ikke alle overvektige. Gruppen overvektige er etterhvert blitt en ganske stor i den vestlige verden. Jeg generaliserte ikke påstanden til å gjelde alle, men mange.

Jeg har stor respekt med kampen du kjemper for å gå ned i vekt, og jeg syns at det er kjempeflott at du har et mål som er riktig for deg. Jeg heier på deg Albertine, beklager at jeg ikke får sagt det så ofte som jeg skulle ønsket.

Min ideal-/trivselsvekt ligger også over det BMI-skalaen regner som normalvektig.

Opprinnelig lagt inn av Divine

Men hvis valget var veldig overvektig eller veldig undervektig, hadde vel de fleste valgt veldig undervektig, tror dere ikke det?

Jeg tror flertallet rent impulsivt ville valgt å være undervektig, men om en hadde fått presentert fakta, inngående case-studier, og gjerne muligheten til kjenne de to alternativene på kroppen så tror jeg faktisk at flertallet ville valgt overvekt. Men uansett så blir det som å velge mellom pest eller kolera.

Jeg som overvektig er gift med en som er undervektig. Jeg jobber for å gå ned i vekt, hun jobber for å gå opp. (Hun har på ingen måte noen spiseforstyrrelse, hun spiser like mye eller mer mat enn jeg gjør). Min erfaring er at det er mye enklere å leve som overvektig enn det er å leve som ufrivillig undervektig.