I likhet med esme har jeg vært undervektig og overvektig og forstår alle sammen, kumbayah. Da jeg var undervektig var det mange som ikke tok fem flate øre for så si at jeg var beinete og styggtynn. Men veldig mange syntes også at jeg var riktig fin, som feks min gale mormor som utelukkende klyper meg i siden og sier jeg har det veeeldig bra dersom jeg litt tykkere enn mager. Jeg var like tynn som modeller, og alle vet jo hvor sunne og fine de ser ut. men når man som en kvinne av i dag har sett nok bilder fra katalogene og catwalkene, så er jo undervektig en slags normal. Som overvektig ble jeg behandlet som dritt, som om jeg var lat og dum. det var vanskelig å finne fine klær og ikke lett å føle seg vel. Det aller beste er å være passe. Og gravid. Med den mormoren så er det vel ingen som blir overrasket over at jeg har en mor med spiseforstyrrelser, overspising og ikke-spising avveksler hverandre. Selv lar jeg være å spise når jeg ikke har det bra og føler manglende kontroll. Det er umulig å ikke la seg påvirke noe av å vokse opp med en spiseforstyrret mor som virkelig HATER kroppen sin. Den selvforakten har vært mye verre å leve med enn hennes ekstra klo.
