[Majsa]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Hvordan tror du sterkt undervektige jenter føler seg beglodd og hvisket om når de sitter med en vannflaske og et eple i kantina? Eller spiser en sjokolade, for den saks skyld. Tror du ikke *alle* tenker at hun sikkert går på do og kaster den opp etterpå? Eller når hun trener på tredemølla og alle tenker at hun sikkert er anorektisk og er i ferd med å trene seg helt vekk?

Og jeg skal love deg at de ekstremt tynne jentene jeg har sett, de blir pekt på og hvisket og tisket om temmelig åpenlyst.

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Det må føles ganske håpløst å være undervektig, og ikke få aksept eller forståelse for at det kan være noe problem. Vi overvektige har synlige bevis på problemet. Klart, det er ikke lett å være overvektig, men det å bli undervektig er heller ikke noe å strebe etter.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns du tar feil. Samfunnet godtar de som er litt undervektige ja, men de godtar også de som er litt overvektige. Når det blir ekstremt tror jeg stigmatiseringen er like ille begge veier.

Sitat:

De fleste klesbutikker jeg kunne tenke meg å handle klær i, har klær i str. 36–44, med andre ord kun til folk som er normalvektige. Problemet oppstår vel for de tynne akkurat som for de tykke, når man faller utenfor denne kategorien. Jeg kan ikke skjønne at det skal være et mindre problem å ikke finne klær i str. 32–34 enn å ikke finne klær i størrelse 46–48. Faktisk så innbiller jeg meg at det med klær er lettere for overvektige, for det finnes tross alt kleskjeder som spesialiserer seg på store størrelser. Jeg tror ikke jeg har hørt om tilsvarende for små, (men hva vet jeg, jeg har aldri hatt bruk for små klær siden jeg fant dem i barneavdelingen).

Etter å ha rast ned til 5 kg. mindre enn før siste svangerskap, har jeg faktisk problemer med å finne bukser som sitter pent.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg er paranoid, men jeg mener bestemt at jeg utallige ganger har opplevd å bli uglesett fordi jeg er tynn. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg guttekropp, og da jeg begynte å jobbe fikk jeg stadig høre at jeg måtte spise maten min, for det var ikke noe pent å være så tynn. Og jeg var og er normalvektig i følge BMI-kalkulatorer, (uten at jeg synes det er noe å trakte etter) da kan jeg bare forestille meg hva virkelig undervektige får høre. Eller - det blir vel som med veldig overvektige - de hører ikke annet enn hvisking og tisking, med tilhørende stirring og skuling. Misunnelse, overvektige holder seg unna i sosiale sammenhenger, kanskje fordi de føler seg enda større ved siden av en undervektig, mistanker om spiseforstyrrelser, altfor små pupper og rompe i puberteten. Mange dager skulle jeg gitt mye for å heller bli sett på som tjukk og blid og lat.

Mange blir overvektige som en følge av lavt stoffskifte, men noe jeg ikke visste før jeg nylig fant ut at jeg antakeligvis har det selv, er at det motsatte også er en sykdom. Høyt stoffskifte fører til vekttap, svekket konsentrasjonsevne, forsinket pubertet, utmattethet og mange andre ganske kjedelige symptomer. Så det er ikke nødvendigvis bare glamour å være tynn. Det blir håpløst å si noe om hva som er verst, men det jeg er helt sikker på er at utfordringene man møter som undervektig får forsvinnende lite oppmerksomhet.