[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å straffe meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg fortjener å være slank og sprek.

Eller man doper seg på maten, som jeg alltid har gjort. Det er ikke å stelle pent med seg selv det heller. Hadde jeg misbrukt andre substanser enn mat på samme måte, hadde noen reagert for lenge siden. Men å spise seg vekk fra alt eller bare spise, spise, spise og ikke ha interesse for noe annet enn maten, nei, det var bare mangel på viljestyrke eller en "litt for god" appetitt.

Jeg har dog innsett at jeg straffer meg selv både ved å overspise og ved å slanke meg. Slankingen har ikke vært det spor bedre. Jeg har spist så mye mat jeg egentlig ikke liker, bare fordi "jeg har godt av det" og fordi det var det som det ble forventet at jeg spiste. Nå er jeg snillere med meg selv. Jeg tillater meg ikke å spise uhemmet. Jeg klarer bare å nyte maten når jeg spiser fordi jeg er sulten eller jeg genuint har lyst på noe. Jeg nekter å sluke i meg maten, men vil ha ro og fred til å nyte den og til å kunne kjenne på følelsen av at jeg er mett eller har fått nok. På samme måte spiser jeg ikke lenger mat jeg egentlig ikke liker. Så vekk med kalkunpålegget og fiberbrødet. Jeg mener bestemt at et sunt kosthold består både av salatblader og ostekake, men at jeg må lære meg selv å kjenne godt nok til å vite NÅR jeg vil ha salaten og NÅR jeg vil ha ostekaken. Først da kan jeg få et tilnærmingsvis normalt forhold til mat.