Det forekommer meg ganske kjedelig å skulle leve et helt liv uten å tro på eller være åpen for noe annet enn det som er synlig eller vitenskapelig bevist.
Dessuten er det like umulig for en som sier seg åpen for en mer åndelig dimensjon å skulle måtte svare for alle som påberoper seg den samme åpenheten.

Jeg syns også det kan være på sin plass å minne om at det er ganske mange ståsteder mellom de to ytterpunktene å tro på det åndelige og å være nedlatende og fordømmende overfor dem. Det virker som slagordet "det enkle er ofte det beste" gjør seg ganske gjeldende i diskusjoner om det åndelige.