[Høyt&Lavt]

Jeg skal faktisk beære dere med en historie om meg selv...
Da jeg rakna på en hundeeier:
En vakker dag ifjor, når jeg kom kjørende og skulle hjem fra husker_ikke_hvor, så står det en hund i grøfta mi (rett ved innkjørselen) og krøker seg sammen: i driteposisjon. I et mikrosekund legger jeg merke til at hundeeieren ikke har noen svart pose, iallfall ikke synlig, imotsetning til den brune ruka rett under halestufsen til bikkja. Jeg tenker som så at hun kanskje har posen i lomma, hva vet vel jeg, og roer ned med en (j.... naiv) tro om at hun sikkert plukker opp ettersom hun ser at jeg parkerer på eiendommen hvor hennes hund gjør fra seg. Jeg rygger inn på plassen min, og oppdager til all forskrekkelse i speilet at hun bare går videre, uten svart pose i hånden, dermed ikke plukket opp bæsjen. DA piper det i dampkjelen min (les=KOKER OVER) og jeg hiver meg på hornet, mens jeg åpner døra og hyler etter henne at hun bare bør se til å plukke opp etter bikkja si.. (sa noen noe om diagnose? ) Dama skvetter og får nesten hjertestans, stakkars , og bedyrer at hunden hennes bare tisset, altså! (jeg kommer plutselig på at jeg har dattra mi baksetet, da hun plutselig blander seg og spør hva jeg har tenkt å gjøre. ) Dama fortsetter å bedyre at hunden hennes ikke har bæsjet, og tilbyr meg å komme å se etter, hvor datteren min spør: hva gjør du hvis hun juger, a, mamma?? går du og henter henne, og får henne til å plukke opp etter seg alikevel, eller??? Forventningsfulle jenta. Jeg kjenner blodtrykket ikke har mer å stige på, og teller på knappene, med en visshet om at jeg sikkert hadde brukket beinet hennes om jeg hadde ferska henne i å juge, og lar henne gå. Etter at jeg har parkert, går jeg bort og sjekker likevel, og finner selvfølgelig en rykende fersk hundebæsj.
Det tok over 2 måneder før samme dama turte å gå forbi eiendommen min med hunden sin, og hun trodde sikkert jeg hadde glemt det hele etterhvert. (dog sendte feige kjerringa sin svigermor på luftetur med hunden, og gamla så ikke særlig høy i hatten ut, da jeg tok et lite resymè for henne om hva jeg syns om svigerdattras håndtering av saken.) Men når jeg da etter 2 måneder ser samme dame friste lykken igjen, kan jeg vel ikke dy meg. Jeg ruller bilen opp på siden av henne og forteller henne (rolig og saklig!) at slik juging og ansvarsfraskrivelse finner jeg meg rett og slett ikke, og at hun kan gå tur et annet sted om hun ikke kan ta ansvar for eget dyr...
Dama ser furten og nervøs ut enda.. nd: