[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har også hørt det der om at jo bedre tilbud man har, jo mindre fornøyd er man. Altså at f.eks. nordmenn, som har et av verdens beste helsesystemer, er mye mer misfornøyde med helsesvesenet enn folk i mange andre land. Det er mulig det henger sammen med at når ting er gratis, så mister man følelsen av hvor dyrt det egentlig er, og dermed vil man "kreve" langt mer? Eller kanskje det bare er det at jo bedre man har det, jo mer "bortskjemt" man er, desto mindre aksept har man for alt som man ikke opplever som "bra nok".

Det minner meg om et dikt av Piet Hein:


Sorgernes sum
Husråd

Når de store bekymringer
trænger sig på,
blir de daglige ærgrelser
latterlig små.
Men når atter de store
blir vejrede hen,
så vokser de mindre
sig større igen.

Det er, som man bærer
sin sorg i en bylt
som er så-og-så stor
og som skal være fyldt.
Og skal sådan en bylt
være rimelig let,
må man gøre den lille
og knytte den tæt.

Kjempetreffende dikt det der. Skikkelig bra og veldig sant.

Du er inne på noe i det du skriver. Jeg har sett en endring i verdier i samfunnet vårt etterhvert som de fleste har blitt rikere. Før hadde man bare akkurat hva man trengte. Ingen snakket om merker på tallerkener og serviser. Når vi skulle ha servise så gikk vi på butikken og kjøpte det vi trengte. Det var ikke vanlig og ble nesten sett ned på om man sparte til dyre glass. Besteforeldregenerasjonen min fnøs av den slags finkultur. Man så mer praktisk på ting. Jeg ønsker meg ikke tilbake til de tider, men jeg syns det er trist å registrere hvor mye mange jobber med fasaden. Jeg opplever også at enkelte foreldre er mer opptatt av å holde "fasaden" enn å innse at barnet deres har problemer osv. Det er nok ikke noe nytt, men det har kanskje blitt mer av det enn før.

En del påstander og tanker fra meg.