1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden! Som i forrige film er Blanc på underpriviligerte kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!
2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag. Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!
3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.
4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! 
Og vi lo mye.
5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.
6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.
7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.
8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.
9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.
10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.
11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.
12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.
13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.
14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)
15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.
16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!
17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.
18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!
19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!
20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.
21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.
22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.
23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.
24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)
24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!
25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)
26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)
27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.
28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)
29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.
30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.
31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.
32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)
33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.
34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.
35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.
36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!
37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i historien om Nate, som jeg synes var noe av det beste og tristeste i de to første sesongene - her slapp de bare tak i det og ga ham en kjæreste ut av det blå, uten at vi har sett noen tegn til at han har gjort noe hun skulle bli sjarmert av, og så, plutselig, skal vi tro på at hele Richmond kommer for å trygle om at Nate skal komme tilbake til dem; de hater ham jo, og har ikke hatt noen som helst grunn til å skifte mening! (Beards scene med ham var god, da.) Og hvorfor kommer han tilbake som assisterende kitman, når vi vet han er en genial trener? (Og hvorfor snakker han og Ted aldri ut om hva som skjedde; Ted har faktisk en del å be om unnskyldning for, han også.) Og hvordan går det med Teds mentale helse, panikkanfallene og hans tendens til å skulle ta vare på alle andre enn seg selv? Den utviklingen har vi ikke sett noe mer til. Hvorfor skulle han dessuten plutselig bli en gal stalker som ville spionere på Michelle og kjæresten i Paris? (Og apropos Michelle og kjæresten: å bli sammen med en tidligere klient på den måten er noe som ville vært grunnlag for å at han minst skulle miste jobben.) Det er mye fint også (Amsterdam-episoden var nydelig!), og jeg likte som sagt avslutningen, men jeg er helt sikker på at serieskaperne kunne ha gjort dette på en god måte, og da synes jeg godt de kunne gjort det.
38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!
39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.
40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)