[DM]

Livets Høyeste Lykke

Den vesle varme ungen min
gjør rare lyd med tungen sin,
hun lager merkelige ord
til glede for sin stolte mor.
Min egen lille deilighet,
jeg har slik gunstig leilighet
til gransking av den hvite rand
av underkjevens første tann,
en bitteliten snehvit spiss
av verdens minste tannebiss.

Du vesle fugleungen min,
den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på,
og foten din, med tærne på,
og hånden din, og armen din,
og farven din, og varmen din,
er som et kjempemessig hav
din mor kan øse lykke av.

Men uten kamp, og uten slag,
skal jeg gi slipp på deg en dag.
Hvor min du er, - allikevel,
skal du bli stor, og bli deg selv.
Nå kan jeg bare pleie deg
og elske deg, og eie deg,
og leke med deg, og ta i deg,
og være bunnløst glad i deg.

Men når du selv, om litt, blir stor,
så vil du si: "Nei, æsj da, mor."


Og selvsagt har du rett i det,
det finnes ikke vett i det.
Og så en dag om 15 år,
skal denne bylten uten hår,
som sutter sin egne tær,
si: "Mor, så gammeldags du er."


Og ser du mitt fotografi,
så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far!
Å, gid hvor rare dere var!"

Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.

Vi snakker sammen uten ord,
for selvsagt skjønner jeg, din mor,
allverdens rare skurrelyd.
Jeg legger munnen, from av fryd,
mot nakkegropens myke skinn.

Å, skjønne fugleungen min
---
Hverdag

Når en mårragretten unge slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes og geitostmaten
eltes mellom fingre som er klønete og små…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite – det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve midt i hverdagen
og strevet og tålmodigheten din har satt sin strek…

Du er kysten som de engang seiler fra.
Si meg – hvem er stor og hvem er liten da?
Når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`, du ber en stille bønn
da om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love at du skal kunne sove
når to små kommer inn med mårraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
Engang vil du savne slitet
Da er det for sent å vite – det er du som gjør din dag og tinning grå.


(Louis Jacoby)