[safran]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, for meg oppleves problemstillingen i seg selv veldig mystisk. Jeg har forståelse for at feks folk som har opplevd vold i oppveksten rett og slett ikke vet hva som er "riktig", hvis det "relasjonsspråket" de har vokst opp med er vold, så skal det mye til for å lære riktig språk som voksen.

Det jeg tenker på er mer ... hmmm ... vanskelig å formulere det riktig. At noen sier til deg: "Du må gjøre slik og slik" og dette er personer som har erfaring, kompetanse og de ikke har noe motiv for å "lure" en. Hvorfor tar man det ikke til seg?

Kan du komme med et eksempel?

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har nulltoleranse for selvmedlidenhet. Når folk sutrer, mister jeg fullstendig interessen og klarer ikke synes synd på. Jeg blir bare irritert, og det er uavhengig av om det er selvpåført eller ikke. Jeg kan synes synd på folk som havner i ei klemme, men graden av sympati fra meg er nok proposisjonal med evne og vilje til å ta tak i egen situasjon for å endre det som kan endres. Jeg gir råd og hjelper gjerne der jeg kan, men må kjenne at den det gjelder også er med. Å holde på å piske en død hest, gidder jeg ikke.

Jeg er også her.