[kie]

En ting har jeg lært meg etter noen år som mamma til barn med funksjonshemming; Aldri godta et "skrankeavslag". Altså "Nei, det tror jeg ikke du får" eller "Det får nesten ingen" osv.

Jeg burde ta eget råd i større grad selv også, altså. For når man ikke er den profesjonelle part er det lett å bli overbevist om at noe er nytteløst å søke. Nå har jeg f.eks. inne en klage på tildelt omsorgslønn som jeg har fått høre er nytteløs. (De har kuttet med begrunnelser som ikke henger på greip.) Jeg er klar over at det skal mye til for å vinne frem. Kommunen har en politisk villet grense på omsorgslønn (og det er mest provoserende at de ikke kan være ærlige nok å si det istedet for å påstå at et av barnas fungering har økt betraktelig, til tross for at fagfolkene sier det motsatte, bare fordi broren også har fått autismediagnose). I tillegg må noe være åpenbart urimelig for at fylkesmannen kan endre det. Så jeg har ikke mye håp om å vinne frem med klagen.

Men jeg har i det siste lært meg at hva jeg velger å gjøre i slike situasjoner også påvirker mitt syn på meg selv som noen det er verdt å stå opp for, eller ikke. Det forutsetter jo selvsagt at jeg har realistiske tanker om hva som er rimelig, da. Men en person i din situasjon, Jessica, synes jeg fortjener å i det minste få en vurdering.