Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.
Her var det sagt mye klokt siden sist!
Nooria har et veldig godt poeng i forhold til at det er kanskje bare tilsynelatende og/eller midlertidig at det går bra med de skolesterke sånn som det er i dag. Jeg må innrømme at jeg selv også nok har hatt godt av mitt opphold på skole i USA (femte klasse). Der var det mye mer lagt opp til konkurranse og det var ikke tabu (som her til lands) å dele elevene i grupper etter ferdigheter. Jeg lærte masse det året!
Det er masse som kunne vært gjort annerledes i skolen, og her var det mange gode innspill. Vi som foreldre er kanskje de viktigste pådriverne, det er vi som må kreve en bedre skole for våre barn. Hvem ellers? Vi må skrive brev, klage på avslag, sende kopi til kommunen etc. Læreren er ofte helt nedsyltet i arbeid og har i tillegg egne unger hjemme, så selv om de er glad i barna kan ikke de ta denne fighten.
Og utdanningsforbundet burde vært på banen i større grad, hvor er de?
Foreldrene undervurderer sin rolle, tror jeg. I Kunnskapsløftet legges det enda mer vekt på samarbeid med foreldrene. Foreldrene skal involveres enda mer i skolen. På hvilken måte vet jeg ikke.
Kommunene sitter og tviholder på pengesekken. I stedet for å gi elevene spes. ped. som de har krav på gir de avslag. Det betyr at foreldrene må anke til fylket. Det tar tid og dermed har kommunen spart noen kroner den stunden. Så får foreldrene ofte medhold, har jeg inntrykk av, og da må kommunene rote fram pengesekken. Men i mellomtiden har de spart noen kroner da. En slik prosess kan ta alt for lang tid. Ofte er det av stor betydning at tiltakene kommer raskt i gang.
Lærerne tør ikke ta den fighten. Det blir en fight mot sin arbeidsgiver.....I samfunnet forøvrig er oppfatningen at lærerne er stadig ute og sutrer. Det er liten forståelse for hva slags hverdag lærerne har. Som lærerstudent har jeg vært på en del lærerværelser. De fleste lærere er dyktige folk med genuin interesse for sine elever. |