Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.
Til det første avsnittet kan jeg bare signere Teofelia.
Men til det andre: det kan nok tenkes at vår generasjon foreldre stiller langt høyere krav til oss selv som foreldre enn det har blitt gjort før, ja. Det du beskriver, høres ut som dårlig samvittighet fordi du ikke får til alt, hele tiden, slik du vet/synes at det burde være. Med andre ord, dårlig samvittighet fordi ikke alt er perfekt hele tiden.  Og det er ikke noe man burde ligge nattevåken over. Jeg tror nok det de fleste andre har snakket om som "ikke bra nok" i tråden har vært oppimot eller over grensen til omsorgssvikt, ikke at man ikke er "supermom" 100% av tiden.
Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet nå, men hadde det mer før. Særlig når de to eldste var små. Det var nok forventninger jeg hadde til å være mor og forelder som ikke ble slik jeg hadde trodd. Hverdagen ble langt mer krevende med to små barn enn jeg hadde forventet. Nå er jeg heldigvis en ressurssterk dame så det har gått bra, men jeg ser faren for at man mister troen på seg selv som forelder. Det er nok viktig å se etter hva man får til og glede seg over det istedet for å se på det som man ikke får til. Barn er ikke så krevende som vi tror. Det er mye opptil oss og hvordan vi tar tingene.
Samtidig så er jeg et barn av 1960-70-tallet. Da var mødrene hjemme og ikke mye stress i vår hverdag. Så blir man mor selv og opplever at realitetene for den tiden vi lever i kommer kjapt. Økonomien tvinger en ut i jobb om en vil eller ei. Man vil helst overføre sin gode barndom til sine barn og istedet river man barna opp av sengen tidlig om morran og hiver de i seng etter et par timer hjemme med dem.
Etterhvert innser man tingenes tilstand og finner en rytme. Klarer etterhvert å endre på forventningene. De blir mer realistiske. Og da går alt så meget bedre.... kanskje  |