Jeg vil si at dårlige foreldre nødvendigvis må gjøre flere ting for å komme i den kategorien, og at de tingene er vestentlige mangler, som manglende evne til å se barnet, manglende evne til å møte barnet der det er, manglende evne til å dekke barnets behov, og manglende evne til å sette seg selv som sekundær i forhold til barnet.
Jeg vil også si at gode foreldre er de som har evnen til å stort sett se og møte barnet og dekke dets grunnleggende behov og klare å sette seg selv sekundær i viktige saker.
Vi har alle våre sterke og svake sider, og alle skal vi gjøre feil i forhold til barna våre. Dersom vi blir for perfekte og unngår konflikter, så vil ikke barnet kunne møte verden på en adekvat måte. Jeg vil si at så lenge vi møter de grunnleggende basale behovene for trygghet, omsorg og bli sett, så har vi ganske stort slingringsmonn før vi kan kalles en dårlig forelder. Men man kan fint gjøre dårlige valg. |