[Vianne Rocher]

Jeg synes vi er god til å ta dem med på mange ulike opplevelser. Både gjennom ferier og turer og i hverdagen. Vi har barn som er godt vant med restaurantbesøk og kino, teater og bibliotek. De av barna som er med på fritidsaktiviteter blir fulgt opp gjennom kjøring, henting, dugnad, generell interesse, tilrettelegging mtp. utstyr og på den ene aktiviteten begge mine to eldste er med på er en av oss alltid med og deltar i, iom. at denne er lagt opp slik. Det setter ungene enormt pris på, selv eldste som altså straks blir ti år gleder seg til den aktiviteten. Særlig mannen min er flink på å delta i aktiviteter her hjemme, det være seg legobygging, brettspill, høytlesing eller tv-spill. Ungene våre og kompiser av eldste synes det er stor stas med en pappa som liker å game sammen med dem, og det er visst ikke vanlig kost i alle andre hjem (men vi er nok litt yngre enn en del av de andre foreldrene i klassen, så det har sin naturlige forklaring).

Vi er tydelige og legger lite i mellom. Det er jeg stolt av fordi jeg mener det viser at vi tar dem på alvor, men også at vi signaliserer hvem som er deres trygge havn, de ansvarlige i deres liv, deres trygghet og de menneskene de alltid kan gå til om det er noe, samtidig som at vi stiller krav og viser tydelige forventninger. Jeg synes også vi er flinke til å se dem og intonere oss på hvordan vi skal møte dem (de er jo alle forskjellige) og hvilke krav vi kan stille ut ifra hvordan barnet er og har det. Jeg er jo barnehagelærer og jobber i en barnehage der relasjonsbygging med både barn og foreldre er vårt viktigste satsningsområde og noe vi jobber knallhardt med, så jeg har dette godt under huden. Men når jeg da kan få mellomste til å si at han gruer seg til å dra på tur med barnehagen i stedet for at han sitter å sier at han ikke vil fordi alt og alle er dumme, eller stikke hull på byllen for eldste når uka har vært dritt og det egentlig handler om at han savner bestekompisen (som har flyttet) desperat, da opplever jeg at jeg forstår ungene mine og vet hva de trenger. Det er gull for relasjonen oss i mellom.

Vår største bragd er uansett at vi utstyrer dem med en fantastisk sans for humor og lekenhet. Spør du oss . Nei, men akkurat det har jeg bitt meg merke i, at mange barn vi har på besøk ikke har en verbal form for humor, de er ikke vant til foreldre som tøyser mye og har en avslappet tone til barn. Flere av de som er hos oss forstår ikke vanlige humoristiske grep som ironi (og da mener jeg av den åpenbare typen som barn på 10 år burde kunne avsløre), selvironi er helt fraværende. Sønnen min sa det selv en dag vi satt og fjasa i bilen "mange av foreldrene til kompisene mine er så ordentlige og alvorlige, de tøyser ikke slik som dere". Jeg tar det som et gedigent kompliment, for er det noe jeg lever godt på i mitt liv så er det evnen til å tøyse, tulle og le MYE på egen bekostning. Og humor og lekenhet er jo limet i forholdet mitt til mannen min. Jeg kan le så jeg får vondt av den mannen, vi lekeslåss jevnlig og jeg er så glad for at ungene mine får se at voksne kan være slik også.
Jeg ser fruktene av en slik væremåte med barna våre hos eldste. Senest i forrige uke prøvde han å lure meg med noe (en tulleløgn) og da jeg ikke gikk på hørte jeg bare at han spontandiktet en sang som gikk slik " Sitt eget kallenavn, du er så stusslig, du klarer ikke en gang å lure morra di" .

Ja, dette ble en avhandling, men sånn er det når man snakker fag med en engasjert ekstrovert. Sorry not sorry .