[Toffskij]

Dette er en av de fineste barndomsskildringene jeg har lest på lenge. Det er en helt klassisk oppvekst-i-feil-omgivelser-fortelling, og at disse omgivelsene er svartgrå og morbide, er nydelig neddempet og tas fullstendig for gitt av Bod. Og sånn er jo barn – de aksepterer det de presenteres for som normalt. Tenk hvordan vi får vite at Silas er vampyr, for eksempel: «Silas, who consumed only one food, and it was not bananas». For Bod er dette helt irrelevant, han er bare en sterk og totalt pålitelig formynder for ham. Og Miss Lupescu!

Men så er jo Bod (tross sin totale mangel på dødsangst – «So what, all my friends are dead!») levende, og derfor annerledes enn de andre. Fireåringen han lekte med som fireåring, forblir fire. Alle de andre er ferdige, stagnerte (selv om hele Bods historie viser at det er unntak også der). Og akkurat som spøkelser, varulver og ghouls er normalisert bakgrunn for Bods oppvekst, synes jeg det dramatiske oppgjøret med Jack blir en stilisert innfatning rundt Bods løsrivelse fra kirkegården og veien hans inn i livet, vanskelig og opprivende og fullt av tap som det er. «Face your life, its pain, its pleasure.»

Og illustrasjonene er så vakre. For en fin liten bok!