[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Noen ganger er tvang dessverre nødvendig. Foreldre og oppdragelse kommer i alle varianten, så jeg tror at det aller viktigste er at helsepersonell settes i god stand med gode verktøy til å både forstå mekanismene i hvert enkelt tilfelle, og,- i samarbeid med pårørende håndtere det på en god måte for barnet, man kan liksom ikke begynne å oppdra foreldrene i situasjonen.
Nordlandssykehuset har hatt et fint og viktig prosjekt “Et barnevennlig sykehus” der man har fokus på å gi helsepersonell opplæring og kunnskap, og å strømlinjeforme prosedyrene rundt å møte motvillige barn

.
Mye dreier seg om holdningsarbeid. Tvangsbegrepet er vanskelig. Det er hele tiden risiko for uheldige episoder. CL-teamet har her en viktig rolle, bl.a. med å undervise om avledningsteknikker og språkbruk, og ved å gi spesialtilpasset hjelp til barna med de største utfordringene. Enkle ting som at alle barn får på EMLA-krem før stikk, bør være en selvfølge. Videre må «nyere» metoder for lindring og sedering som for eksempel lystgass gjøres tilgjengelig til bruk ved skader, sårskift og andre prosedyrer.
https://www.nordlandssykehuset.no/ny...ennlig-sykehus

Dette kan jeg si litt om effekten av. Jeg har vært operert to ganger ved samme sykehus av samme lege. For det samme. Begge gangene med ptsd, men med svært forskjellig utgangspunkt. Første gang var jeg ikke klar over egen diagnose og trodde jeg bare var litt redd. Jeg fikk skikkelig kjeft av den store, mannlige, østeuropeiske legen fordi jeg gråt og strevde med å snakke.
Andre gang var jeg klar over diagnosen, hadde varslet på forhånd, hadde med meg en voksen (jeg er på mange måter et svært redd barn på sykehus) og opplevde en lege som totalt endret seg. Hyggelig, respektfull, han brukte aktivt teknikker for å dempe seg (satt på huk, så til siden, dempet stemmen osv) og distraksjons teknikker (voksne damer fniser også når de blir tegnet på med tusj av en lege som tuller).
Samme lege som 6 mnd før hadde vært skikkelig sint på meg…..