[Lykken]

Jeg hadde helt sperre av langrennski fra jeg var ca 15 til jeg var ca noenogtjue…mine foreldre var "fanatiske" langrennsmennesker og det var aldri en unnskyldning som holdt for å slippe lange bortoverturer på vidda. Når vi var på hytta ville jeg helst lese bok inne eller hoppe i snøen fra taket. I tillegg holdt jeg på å dø av snørr og tårer etter klubbmesterskap i veldig tidlige år.
Men lysten kom sakte, men sikkert tilbake, og nå foretrekker jeg nok langrennskiene. Jeg begynte på slalom sent i tenårene og har stått så sporadisk etterpå at jeg føler meg veldig nybegynner hver gang jeg kommer i bakken. Det er veldig gøy, men det blir litt nervøst. Hadde jeg fått litt flere turer hvert eneste år, så tror jeg det hadde blitt litt mer likt.
De siste årene har vi hatt små barn, så det har ikke blitt veldig lange turer, men er litt stolt av en lengre tur opp og ned lange bakker på Beitostølen ifjor 7 mnd gravid med minstemann.