[Pebbles]

Jeg tenker mye på dette med spill for tiden. Eldstemann er 6. klassing, og jeg vet at flere av kameratene spiller GTA, og jeg ble helt satt ut da jeg fant det ut - det er jo drøy kost, selv for tenåringselevene mine. GTA er fullstendig utelukket, mao, og vi har også snakket om at det er det het forbudt å spille hos andre også (hva som faktisk blir gjort på andres gutterom, har jeg dog ingen kontroll over. Men det virker som om han ikke er trukket mot GTA).

Det han derimot veldig gjerne vil spille, er "Halo". Spillet har 16-års aldersgrense, og han er bare 11, så jeg sier nei. Jeg har ikke noe peil på spill, men pleier å søke opp klipp på Youtube for å få inntrykk av spillene. Problemet er at dette spillet har han spilt masse hos en kamerat. Denne kameraten har en mor som følger godt med på alt og jeg har hatt inntrykk at vi har noenlunde like grenser, men det har vi altså ikke på dette med spill.

Det er i og for seg "lett" å være firkantet og bare forholde seg til aldersgrenser, men jeg er jo ikke firkantet på aldersgrenser når det gjelder film (der har jeg gått både ene og andre veien, avhengig av barnet og tematikken i filmen), og jeg regner med at det klokeste er å ikek være fullstendig firkantet når det gjelder spill heller. Men der føler jeg meg på dypt vann, for jeg har rett og slett ikke peiling på spillverdenen.

Om man er FOR rigid, havner man lett i fella at barna ikke deler noe lenger, og bare spiller spillene hos kamerater uten å fortelle noe. Samtidig som jeg selvfølgelig ikke ønsker å gi min tillatelse til noe jeg tenker ikke er bra for han kun for å være grei eller av sosiale årsaker (i en periode har det vært mye mer populært å være med enkelte kamerater hjem enn å ta de med hit - jeg begynte å lure på om det var noe galt med oss her i huset (jeg har da dusjet?! Maten er vel grei nok?!), helt til jeg fikk forklaringen med "Halo" som ble spilt hos kameraten, men som vi altså ikke har her).