[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av wollafruen, her.

Hvorfor er det egentlig best om man har levd litt uten barn, reist fra seg, festet fra seg, osv osv.. før man får barn? Livet stopper ikke idet man får barn. Det fortsetter i en ny dimensjon, og ja - så klart - med et nytt og stort ansvar. Barnet bryr seg vel ikke om om mor eller far har sett Machu Pichu og surfet på Bali, eller om de har en master i dette eller hint. Det trenger trygge omgivelser og kjærlige foreldre.

Nei, barnet bryr seg ikke om hvor mor og far har vært eller gjort, men det gjør kanskje mor og far. Og da kan det være foreldre som føler at barnet kom "i veien" for det de kunne tenkt seg å ha gjort uten barn. Det kan påvirke hvor trygge og kjærlige foreldre de blir. Jeg sier ikke at det må være sånn, men når man snakker om at det er greit å ha levd litt før man får barn så er det ikke ift hva barnet bryr seg om, men ift hva foreldrene tenker om det og om de føler at de går glipp av noe eller prioriterer seg selv foran barnet.

Jeg synes ikke at det bør være noen mal for hva man skal gjøre i livet eller når man skal gjøre det. Det jeg synes er viktig er at det å få barn er et bevisst valg og at man har en viss forståelse for hva det valget innebærer. Det er noe jeg vil prøve å kommunisere til mine døtre. Men, når det er sagt så er det slik at man ikke alltid har kontroll på alt og jeg dømmer ingen som får "uplanlagte" barn.