[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Haha, det minner meg om tidligere kollega hvor hun og søstrene var dypt såret og drit forbanna på foreldrene som var frekke nok til å selge barndomshjemmet deres.

Dette er noe jeg ofte har tenkt på når jeg ser amerikanske tv-serier/filmer. Det presenteres nærmest som en overgangsrite, og med tilløp til traumer, når barndomshjemmet skal selges. Og sprøtt nok, så har barnerommene til disse voksne hovedpersonene alltid stått intakte, til man i en sånn ærbødig prosess skal komme med en pappeske (og gjerne hele vennegjengen) og ta med seg barndomsminnene sine. Det er jo snodig.

Jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer til å heve et øyenbryn den dagen foreldrene mine selger barndomshjemmet. Jeg har ikke vært på det gamle rommet mitt på sikkert 15 år, og da tror jeg bare det var sengen som stod igjen av de gamle møblene.