[Bluen]

Jeg var veldig skoleflink gjennom hele skole- og universitetssystemet, og det hender jeg savner det lille selvtillitsløftet og bekreftelsen som toppkarakterer ga. En gang var jeg ganske flink til å spille ymse instrumenter også, men gadd jo selvsagt ikke ta det videre. Jeg er dessverre mye mer lat enn flink, og er i dag høyst middelmådig på det meste - bortsett fra rettskrivning, kanskje. Og så er jeg flink til å ta meg sammen og trene, men det er jo mer stahet. De "idrettslige" prestasjonene er labre.

Jeg savner flinkheten litt, men er doven og eier ikke ambisjoner. Jobben min er jeg ikke spesielt flink i. Jeg mangler engasjement, og tenker nok at det er tusenvis av andre som kunne gjort en vel så god jobb.

Den fallerte flinkheten har jeg kjent mest tydelig på kroppen da jeg begynte i korps igjen i 40-årsalderen. At skolekorpset mitt vant NM og Nordisk mesterskap flere ganger, og at jeg var en av de mange flinke og arbeidsomme, er det ingen som ville ha ant når jeg har kommet tilbake etter 17 års pause. Der veit de knapt mer om meg enn det middelmådige de kan høre. Det er både en befrielse og tidvis litt sårt.