[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Den fallerte flinkheten har jeg kjent mest tydelig på kroppen da jeg begynte i korps igjen i 40-årsalderen. At skolekorpset mitt vant NM og Nordisk mesterskap flere ganger, og at jeg var en av de mange flinke og arbeidsomme, er det ingen som ville ha ant når jeg har kommet tilbake etter 17 års pause. Der veit de knapt mer om meg enn det middelmådige de kan høre. Det er både en befrielse og tidvis litt sårt.

Her vi veldig forskjellige. Jeg begynte å spille i korps i vinter etter 25 års pause, og er imponert over meg selv, over at det ikke står verre til. Synes rett og slett jeg er flink som får det så raskt til igjen. Selv om jeg overhodet ikke er flink, sånn objektivt sett, og langt i fra det nivået jeg var, dit kommer jeg nok aldri igjen, for jeg har ingen ambisjoner eller planer om å øve veldig mye. Jeg spiller med på det jeg klarer, og hvis det blir alt for høye noter tar jeg bare en liten kunstpause og overlater dem til de som greier dem. Korpset jeg spiller i er ikke med i konkurranser, for å si det sånn.

Jeg er nok mye bedre i jobben min enn jeg er i korpset, men her kjenner jeg ikke på samme følelsen av flinkhet, selv om jeg egentlig ganske ofte får tilbakemeldinger om at jeg er flink. Men flink, nei, der tenker jeg at det ikke er mer enn det bør være egentlig. Jeg får jo betalt for det på et vis.

Objektivt sett er jeg en større ressurs på jobb enn jeg er i det korpset, men det er korpset som gir flinkhetsfølelsen. Merkelige greier.