[Karamell]

På 80-tallet var ingen genser for stor. Jo større genser, jo bedre plass til den viktige merketeksten på magen. Den som ikke gikk rundt som en levende reklameplakat for Pocolino, Ball, Poco Loco, Bosselini eller Bik Bok, kunne gå og gjemme seg i saccosekken sin.

Hvis genseren kom i veien kunne den alltids stappes ned i den turkise strekkbuksa, knyttes i livet, eller strammes med et smalt sjokkrosa skinnbelte.

Når 80-talls jenter gikk med mohair-ullgenser nedi dongeribuksa, var det kanskje for å unngå å dekke til den viktigste delen av antrekket. Et rødt merke på baklomma, der det sto Levis hvis man ikke var en taper.

Buksa var omhyggelig utslitt, skrevet på og oppbrettet, og siden bretten gikk innover måtte den festes med en hjerteformet binders med jordbærlukt.

Den som ikke hadde råd til Levis kunne trøste seg med en Poco Loco joggedress. Den hadde til gjengjeld lommer som var store nok til den rosa kunnstskinnlommeboka full av passbilder av pene folk man ikke kjente.

80-talls føttene ble stukket inn i nedrullede tennissokker, og deretter i seilersko med snurr og mokasiner med dusk, eller leggvarmere og snøjogger om vinteren.

Når en 80-talls jente hadde det for travelt til å varme opp krepptanga tupperte hun håret isteden. Men først måtte det vaskes med Jane Helen-shampo og ristes tørt.

Et forbilde på hårfronten. Kate Gullbrandsen var årets norske Grand Prix-artist i 1987. Sveisen besto av langt hår som var kortklipt på toppen, eller i alle fall såpass kort at det kunne stå rett opp ved hjelp av en halvflaske hårspray. Kate Gullbrandsen så ut som om hun hadde drukket hårsprayen for å få en ekstra hårreisende effekt.