[Høst]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Hva med å vende på det?
Spørre hva man kan gjøre for å få det bedre? (Og så er jo oppfølgingen av den igjen, dersom svaret er ingenting, at det er det best å la det gå ...)

Evt. kan du bare nynne på Let it go fra Frozen.

*noterer på spillelisten*


Jeg har prøvd (det er mer enn en person det er snakk om altså, og forskjellige grader av sutring osv da) i forskjellige tilfeller å vinkle det til å ansvarliggjøre personene - Hvordan tror du at dette kan bli bedre? Hva tenker du kan være lurt å si her? Hva tror du kan være en løsning som du kan leve med? Svaret er gjerne av typen "lite jeg kan gjøre med det, det er jo *fill in the blank* som har/er/burde vært/skulle ha *fill in the blank*


Sutring kombinert med en utrolig manglende evne til å ta ansvar for eget liv! :gahhh: Og igjen, dette dreier seg om det (de fleste) nok ville regne som småting, men som fremstilles som enorme vanskeligheter! Jeg tenker at de også snakker seg selv "ned" på en måte, når de hele tiden terper på hvor vanskelig/elendig/urettferdig alt er. Litt sånn som unger/ungdom kanskje kan gjøre, ikke se sin rolle og sitt ansvar i situasjoner. Og så blir jeg så oppgitt fordi det er voksne det dreier seg om, og jeg tenker at på ett gitt tidspunkt må man som voksen slutte å tro/forvente at andre skal ha ansvar for å løse opp i ting for en selv!



Når jeg leser igjennom, ser jeg at jeg sikkert fremstår som helt urimelig ufølsom, og det er jeg virkelig ikke. Det er mer det at jeg blir så himla frustrert og sliten, og lei meg på deres vegne, når alt man får høre er klaging og sutring, og ingenting man foreslår er aktuelt! Og det er ikke slik at jeg tror at jeg har svarene på alt - men når også forslag om å prøve å finne noen som vil kunne hjelpe slås ned, da har jeg ikke mer å komme med altså!!