[Pebbles]

Jeg har mellom 5-10 gode venner og én som står meg aller nærmest. Vi kan snakke om det meste og det er kloke, empatiske og solide mennesker.

Likevel har jeg vært igjennom et år hvor jeg har følt meg tvers igjennom ensom. Vi har stått i problematikk med mellomste som nesten har tatt rotta på oss, og jeg vet ikke om det er jeg som ikke har klart å ta nok kontakt og åpne meg nok eller om det er vennene som ikke har klart å ta meg i mot i den vonde situasjonen og stå i det vanskelige med meg, men jeg har hatt en opplevelse av at når det virkelig har røynet på, så har jeg stått helt alene. Jeg har fortalt litt til de jeg stoler på, og de har møtt meg med empati, men det som har opplevdes ensomt, er at ingen har tatt kontakt med meg på eget initiativ for å høre om jeg trenger en prat, en skulder eller et glass vin. Jeg prøver å finne ut av hva det skyldes, og det kan godt skyldes at jeg er en person som liker å bære meg selv og som er langt mer komfortabel med å by på støtte og hjelp enn å motta støtte og hjelp. Dette er noe jeg må finne ut av framover, for jeg tror ikke vi er skapt til å stå alene, egentlig. Ingenting er viktigere for meg enn menneskelig nærhet.