[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Å, jeg hadde sånne ambisjoner om kvalitetshverdagstid med barna på kjøkkenet, og det gikk så utrolig åt skogen. Når man aldri kunne lage noe med 3 egg i fordi HAN FIKK KNEKKE TO EGG OG JEG BARE ETT!!!!! for HVER MINSTE TING så var det ikke mye kos eller kvalitet over det.

Jeg er glad for å ha en tett flokk, altså, men noen ting mister man virkelig i flokk-dragsuget.

Jeg har heller aldri greid å nyte tid med unger på kjøkkenet. Det har med at jeg ikke er veldig glad i å drive på kjøkkenet selv, og når jeg gjør det vil jeg være effektiv, rydde unna etterhvert, og bli ferdig. Jeg har ikke tålmodighet med å at unger skal bruke lang tid, søle og klusse.

Den desidert beste kvalitetstiden jeg hadde med barna i hverdagen da de var yngre (og delvis fortsatt også) var høytlesning på senga. Vel å merke etter at vi var ferdige med stadiet med billedbøker og å lese om muldvarpen med bæsj på hodet og Bukkene Bruse i badeland om igjen 100 ganger, og kunne begynne på lange kapittelbøker. Jeg har alltid vært glad i å lese, og elsket å lese som barn, og som voksen har jeg også hatt stor interesse for barne- og ungdomslitteratur. Jeg har lest store gamle "obligatoriske" klassikere, gjenopplevd bøker jeg selv elsket som barn (og oppdaget at noen har tapt seg en del mens andre har holdt seg overraskende bra), og utforsket nyere litteratur sammen med ungene. Men mye av grunnen til at jeg har opplevd det som så givende er jo at ungene også har likt å bli lest for. Det hadde ikke vært kvalitetstid hvis ungene bare var urolige og ukonsentrerte, og ikke hadde tålmodighet til å høre på. Unger er forskjellige, og det blir ikke alltid slik man hadde sett det for seg før man fikk dem. Men på det området har det vært full klaff hos oss.

Hva man opplever som kvalitetstid med barna må man bare finne ut av selv, ut fra hva man er interessert i og hva man slapper av med, og hva ungene liker. Ikke hva man føler at man burde like, fordi "alle andre" tydeligvis liker det. Har hørt mamma snakke om det mange ganger også, fra min barndom, hvordan det liksom var obligatorisk å kose seg med pepperkakebaking med ungene før jul, noe hun aldri kunne fordra. Fordi hun selv ikke likte sølet som fulgte med, og fordi "noen" ikke tålte at pepperkaken mistet bittelitt fasongen i overgangen fra bord til brett, og fikk fullstendig nedsmelting hvis det ikke ble perfekt. Så det er jeg ganske stolt over at vi får til, og faktisk koser oss litt med hos oss, og at ungene mine driter i om bukken får en fot som er litt skeiv. Mamma koste seg også mye mer med å lese for oss, synge sammen, eller lære oss å strikke og annet håndarbeid. Om man ikke liker å gå tur i marka eller på ski med små unger, og synes det bare er styr, så er det også helt greit, selv om det ser ut som om alle andre har fantastiske turer sammen støtt og stadig der alle er glade. Greit at man gjør en hel del ting fordi man synes at man bør, og fordi det er bra og lurt og alt det, selv om man ikke synes det er toppen. Men man bør i tillegg finne de tingene som man faktisk gjør fordi man har lyst, og prioritere det innimellom.

Også er det greit å ha i bakhodet at man ikke MÅ være sammen med og aktivisere barna hele tiden. De har godt av å ikke få foreldrenes oppmerksomhet hele tiden, og de har godt av å finne på ting selv. De skal ha sin egen verden også. Hva vår samvittighet forteller oss samsvarer ikke alltid med hva som virkelig er nødvendig. Slik som min mor (igjen) sin stadig tilbakevendende dårlige samvittighet over at vi barna (særlig jeg, som var i midten) fikk så lite alenetid med foreldrene. Var det hennes behov eller mitt? Dette er nemlig ikke noe jeg kan huske at jeg savnet i det hele tatt. Jeg husker det rett og slett som litt kjedelig de gangene jeg var alene med foreldrene mine.