Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.
Ja, det er sikkert en misforståelse og i alle fall ikke ondskapsfullt, men personlig ville jeg ikke plutselig trodd at en anseelig mengde Brio jeg aldri hadde hatt hjemme hos oss, var min sønns.
Nei, men jeg kunne kanskje trodd, eller i det minste kan forestille meg at andre kan tro, at denne var skjenket den andre familien, eller hytta, siden det faktisk er uttalt at den ble plassert der fordi barna på den siden, dvs barna til fetteren + småkusinene, skulle kunne bruke det, og dette er en del år siden. Og at hvis da barna til fetteren og småkusinene var ferdige med det, og ingen brukte det lenger, så kunne noen tenke at det kunne selges.
Jeg har en stor kasse med briotogskinner stående på loftet. En stor del av dette fikk jeg av en bekjent, som hadde voksne barn, som kom til meg med en koffert full, og sa at det kunne mine barn få. I mitt hode er det i alle fall slik jeg husker det, og jeg spurte flere ganger om han var sikker på at han ville gi det vekk, noe han bekreftet, så vidt jeg kan huske, men det er sikkert ti år siden nå. Jeg kunne godt ha solgt hele kassen, uten å tenke på dette noe mer (men særlig nå, etter denne tråden, så ville jeg spurt han om han vil ha det tilbake først, før jeg eventuelt hadde solgt det). Om det hadde stått på en felles hytte hadde det selvsagt vært annerledes, og det hadde vært mer nærliggende å tro at det tilhørte den andre familien. Men igjen, så overraskes jeg stadig vekk over andre folks manglende hukommelse på områder hvor jeg har ting helt klart. Jeg kan ta nærmest et hvilket som helst klesplagg som mine barn noensinne har fått eller brukt, siden de ble født, si hvem av dem som har brukt det, og hvem de har fått det av. Jeg har hjemmestrikkede klær og andre klær med affeksjonsverdi som vi har fått fra mine søstre, etter deres barn, som de har sagt at de ønsker å få tilbake når vi ikke lenger bruker det, for de vil ta vare på det. Mannen min har ikke peiling, selv om det ble sagt samtidig til oss begge. Han kunne glatt ha lagt disse klærne ut for salg.
Da storesøster var fire år fikk hun en liten pult og en liten stol, som min svigerfar hadde snekret etter mal fra et gammelt sett funnet på gården. Jentungen hadde dette på rommet sitt, sammen med et par andre små barnestoler, som var kjøpt på Ikea. De to ikeastolene ble jo ganske herpa etter hvert, men det som bestefaren hadde laget var like fint, det var solide greier. Da rommet ble ominnredet fra småbarnsrom til ungjenterom, ble dette kastet ut. Ikeastolene ble kastet, det var ikke mer igjen av dem. Jeg rakk såvidt å hindre mannen i å hugge opp stolen og pulten som bestefaren hadde laget til ved. 
Han tenkte ikke over at det var noe å ta vare på, hun hadde jo vokst fra det. Han tenkte rett og slett ikke på at faren hans hadde laget det for hånd, brukt mangfoldige timer og lagt ned mye arbeid, og overrakt det til hans datter som en gave. 
Nå har jeg plassert det på et sikkert sted og merket med navnet hennes.
Ikke samme sak, men det bare viser hvor utrolig forskjellig syn vi kan ha på sånt, og at det ikke trenger å være frekkhet eller ønske om å tjene penger på andres eiendeler. Det kan være et ønske om å bli kvitt noe som ikke blir brukt og som bare står i veien, som man ikke lenger husker helt hvor kom fra, som andre kan ha glede av. Uansett skader det ikke å ha en liten åpen og diplomatisk holdning til ting, framfor å umiddelbart klikke i vinkel og kalle folk frekke. Gi dem i det minste en sjanse til å forklare hvordan de tenkte. Men enten må du ta kontakt med en gang, før det blir solgt, eller må du la det ligge, og heller ikke gruffe over det i framtida. Du kan nesten ikke ergre deg senere, og klage over at det var frekt gjort, hvis du så det skje, uten å gjøre noe med det.